Celtic Frost – Morbid Tales (Noise MLP, 1984)

1) Into the Crypts of Rays; 2) Visions of Mortality; 3) Dethroned Emperor; 4) Morbid Tales; 5) Procreation (Of the Wicked); 6) Return to the Eve; 7) Danse Macabre; 9) Nocturnal Fear

Celtic Frost ble i løpet av noen hektiske år midt på åttitallet et av de mest innflytelsesrike bandene i den ekstreme enden av metaluniverset. Verken black metal eller progressiv metal hadde vært det samme uten trioen. Påvirkningen de fikk gjennom Morbid Tales, To Mega Therion og Into The Pandemonium kan knapt overvurderes. Det finnes knapt et norsk black metal-band fra første del av nittitallet som ikke skylder mye til Celtic Frost, ikke minst Darkthrone. Celtic Frost kombinerte thrash, doom, black og heavy metal til en ny helhet, og var aldri redde for å kaste inn uventede elementer i musikken. Samtidig er det ikke til å komme fra at trioens fall fra de store høydene, gjennom et totalslaktet album i 1988, også hører med til historien. Hvordan var det mulig å tryne så inderlig? Mer om det etter hvert.

Før Celtic Frost var det Hellhammer. Hellhammer ble stiftet av vokalist og gitarist Tom Gabriel Fischer, også kjent som Tom Warrior, i Sveits i 1981. Bandet spilte inn tre demoer i 1983 og fikk utgitt sitt eneste offisielle produkt i mars 1984, da Noise Records ga ut EP-en Apocalyptic Raids. Hellhammer fikk raskt en liten, men ivrig fanskare. Musikkpressen holdt seg imidlertid for nesen – hva var dette for ukontrollert rabalder? Rabalderet var i realiteten roten til mye av det som skulle komme (i positiv forstand) i metalsjangeren utover åtti- og nittitallet. Ifølge Fischer forfulgte Hellhammers dårlige rykte Celtic Frost i den første perioden, og gjorde det vanskelig for dem å få skikkelig fotfeste i de «rette» kritikerkretsene – noe som betydde langt mer før internett, da ikke alle var sin egen musikkjournalist.

Celtic Frost oppstod i ruinene av Hellhammer, få måneder etter oppløsningen av den opprinnelige trioen. Fischer og Martin Eric Ain (bass, kor) fikk med seg studiotrommis Stephen Priestly. I november 1984 debuterte det nye bandet med mini-LP-en Morbid Tales. Den opprinnelige utgaven på Noise inneholdt seks låter. Senere ble det lagt til flere spor da platen ble lansert i det amerikanske markedet, slik at spilletiden økte fra 24 minutter til litt over en halvtime. Bandet har alltid regnet den utvidede utgaven som sitt første «fullverdige» album.

Morbid Tales inneholdt en saftig blanding av thrash, punk og proto–black metal, med tekster fulle av satanistiske og esoteriske elementer. Låtene gikk stort sett i midtempo, med gnurende gitarer og Fischers tilnærmede snakkesang. Han var grov i målet, men ingen klassisk growler. Han spyttet ut tekstene, som Lemmy i sakte film, og krydret med stønn og rop. Han var veldig langt unna den gjennomsnittlige heavy metal-vokalist i 1984. Han var ingen sanger på nivå med hva Iron Maiden, Judas Priest eller Scorpions kunne skilte med, for å si det forsiktig. Likevel fungerte det utmerket, og vokalen var en viktig markør for å understreke at dette var noe nytt.

Celtic Frost hadde ikke den samme intense villskapen som for eksempel tidlig Slayer, men musikken deres var like fullt aggressiv og konfronterende. De lå nært Motörhead, men også – naturligvis – Venom og hardcoreband som særlig Discharge. Åpningssporet Into The Crypts of Rays var nesten like mye hardcore som metal. All eventuell tvil om at dette faktisk var metal, ble imidlertid blåst bort på den påfølgende Visions Of Mortality og ikke minst Procreation (Of The Wicked), som kombinerte Black Sabbaths klassiske doom med Venoms mørke stuk.

De nøyde seg ikke med å fornye tradisjonell heavy. I Danse Macabre dro de uttrykket langt ut i avantgarden. De mystiske, slurende og atonale tonene minnet mest om et lydspor til en skrekkfilm. Det låt dypt psykedelisk, ikke minst takket være bruken av stemmer, og var helt uhørt på en metalplate. Det var enormt forfriskende og pekte frem mot det de senere skulle gjøre, særlig på Into The Pandemonium fra 1987, der bandet la grunnlaget for progressiv metal.

Morbid Tales hadde kanskje ikke like avanserte komposisjoner og arrangementer som de påfølgende platene, men den var en sann prøvelse å lytte til, og er det fortsatt, 40 år senere. Her lå grunnstoffene for et uendelig antall artister, og det er kanskje det aller viktigste ved Morbid Tales, selv om den også fortjener varig status på egen musikalske kraft.

Rating: 8,5/10