Jefferson Starship – Red Octopus (Grunt LP, 1975)
1) Fast Buck Freddie; 2) Miracles; 3) Git Fiddler; 4) Ai Garimasũ (There Is Love); 5) Sweeter than Honey; 6) Play on Love; 7) Tumblin’; 8) I Want to See Another World; 9) Sandalphon; 10) There Will Be Love
At Marty Balin var tilbake i rekkene sammen med Kantner og Slick, var til alles felles beste. Balin hadde ikke fått sving på sakene utenfor Jefferson-systemet, og de to andre var i ferd med å miste grepet om det store publikummet. Det ble det endring på med Jefferson Starship, som hadde fått en god start med Dragon Fly, og som fikk kjempesuksess med Red Octopus. Platen ble den mestselgende utgivelsen i hele den store katalogen til Jefferson Airplane, inkludert soloutgivelser og andre prosjekter.
Red Octopus gikk til førsteplass i USA og solgte flere millioner eksemplarer. Balin hadde mye av æren for suksessen. Han komponerte og sang albumets store hit, den smektende Miracles, som dro med seg albumet oppover på listene. Miracles var en kul, polert «FM-ballade» som kombinerte Balins folkbaserte melodier med et kommersielt vestkystsound à la Crosby, Stills & Nash. Balin var en særpreget vokalist, med en inderlig tone som riktignok balanserte på en knivsegg mot det melodramatiske, men som reddet seg i land gjennom ektefølt innlevelse. Han var også sentral på de to øvrige høydepunktene på Red Octopus.
Balin komponerte Tumblin’ sammen med Robert Hunter, Grateful Deads tekstforfatter, og David Freiberg. Den lå i samme landskap som Miracles, og var muligens enda et hakk nærmere AOR, men landet på beina på grunn av de samme kvalitetene som Miracles. Sweeter Than Honey var en funky rocker som nok ikke hadde samme løft som de to nevnte sangene, men som likevel skilte seg positivt ut. Det var nemlig et stykke mellom høydepunktene på resten av platen.
Pete Sears og Papa John Creach fikk med én låt hver, begge instrumentale. Sears’ Sandalphon la seg ikke langt fra britisk prog à la Emerson, Lake & Palmer, uten å vise frem særlig originalitet i verken melodi eller arrangement, og endte opp som en blass stiløvelse. Creachs Git Fiddler hadde den interesserte lytteren hørt flere ganger tidligere. Den gynget greit av gårde med lettbeint funk, men ble ikke stort mer enn en oppvisning i Creachs evner som fiolinist, riktignok krydret med soli for elektrisk gitar og elektrisk piano.
Grace Slick sang Fast Buck Freddie, Ai Garimasu (There Is Love) og Play On Love. Fast Buck Freddie var en ok åpningslåt, som la seg i dragsuget etter Dragon Flys mektige åpning med Ride The Tiger, uten å nå de samme høydene. Det svingte likevel greit av låten, som lå trygt forankret i uptempo poprock for FM-radio. Ai Garimasu (There Is Love) var dessverre mindre vellykket; en ballade som aldri løftet seg over det trivielle. Den fremsto som et mislykket forsøk på å lage en ballade for massene. Play On Love var bedre, med sin fengende melodi og forsøksvis gospelinspirerte drag. Det ble likevel noe kalkulert og beregnende over det hele, der strevet med å nå mange tok bort følelsen av at dette var oppriktig ment, noe også den klisjéfylte teksten bidro sterkt til. Det var dessuten noe anstrengt over Slicks sang. Ikke slik at hun ikke hadde stemmen i behold, men nyansene og karakteren var nesten borte, til fordel for stive og smått flate fremføringer. Hva hadde skjedd?
Kantners to bidrag dukket ikke opp først mot slutten av side to. Han komponerte I Want to See Another World og There Will Be Love sammen med blant andre Marty Balin. Begge var plaget av pinlige tekster, hvor den tidligere radikalerens klo var redusert til innholdsløse drømmerier om kjærlighet og en bedre verden. Det var naturligvis ingenting i veien med å ønske seg kjærlighet og et godt liv, men det måtte gå an å formulere seg mer originalt, i hvert fall om du het Paul Kantner og hadde hans evner. Ingen av de to låtene hevet seg heller over det jevne når det gjaldt arrangement og melodi. Begge var typiske Kantner-øvelser, med harmonisang og forsøksvis drivende og oppløftende rockemelodier. Dette hadde han gjort langt bedre tidligere. Den polerte lyden produsent Larry Cox ga musikken, hjalp heller ikke.
Rating: 6/10
