Crowded House – Time on Earth (Parlophone cd, 2007)
1) Nobody Wants To; 2) Don’t Stop Now; 3) She Called Up; 4) Say That Again; 5) Pour le monde; 6) Even a Child; 7) Heaven That I’m Making; 8) A Sigh; 9) Silent House; 10) English Trees; 11) Walked Her Way Down; 12) Transit Lounge; 13) You Are the One to Make Me Cry; 14) People Are Like Suns
Etter at Crowded House ble oppløst i 1996, konsentrerte Neil Finn seg om en solokarriere. Hans to første soloalbum toppet begge listene i hjemlandet, og gjorde det også bra i Australia og Storbritannia. Både Try Whistling This (1998) og One Nil (2001) beviste at han fortsatt kunne lage slitesterk popmusikk. I 2001 ga han også ut et konsertalbum med prosjektet 7 Worlds Collide, som dokumenterte konserter han holdt sammen med mange gjester i Auckland på New Zealand i april samme år. Blant gjestene var størrelser som Eddie Vedder, Johnny Marr, Tim Finn og Lisa Germano, i tillegg til sønnen Liam Finns band Betchadupa.
Innspillingene av Time On Earth startet som et nytt soloalbum for Neil Finn. Han fikk med seg Nick Seymour fra Crowded House på bass, produsent og multiinstrumentalist Ethan Johns og diverse studiomusikere og gjester, blant andre Johnny Marr. Etter hvert som innspillingene skred frem, ble det bestemt at platen skulle være et Crowded House-comeback og ikke et soloalbum. Det «nye» Crowded House besto av Finn, Seymour, Mark Hart og trommeslager Matt Sherrod. For å komplettere albumet ble det spilt inn fire sanger med hele den nye besetningen, med Steve Lillywhite som produsent.
Neil Finn lagde fortsatt melodiøse, gitarbaserte sanger i klassisk poprocktradisjon, som han sang med sin særegne stemme. Dermed var Crowded House lett gjenkjennelige for gamle fans. Likevel brøt Time On Earth ganske tydelig med de fire tidligere albumene. De hadde alltid kombinert det såre med det oppløftende, gjerne med en dose humor. Denne gangen var resultatet mye mørkere enn før. Time On Earth var rett og slett en ufattelig trist plate, hvor selvmordet til Paul Hester, tidligere trommeslager i bandet, hang over tekst og musikk som en stor, mørk skygge. Det var som om Finn snakket direkte til og med ham, både konkret og i overført betydning. Det tok tid å ta tematikken inn over seg, noe som først var mulig om man virkelig dykket ned i tekstene. Der var det både subtile og direkte hentydninger til tragedien som hadde skjedd. Da forsto man også hvorfor det humørfylte og humoristiske var fraværende i musikken. Denne gangen var det langt mellom de solfylte poplåtene. Det gikk stort sett i stillferdige ballader og sanger i midttempo, så godt som alle med tunge skyer av sørgmodighet og melankoli.
Umiddelbarheten som hadde hektet lytteren ved første lytting på de tidligere platene, var mer eller mindre fraværende denne gangen. De første gangene kunne man kun ane at det lå gull begravd i all den melodiøse tristessen. Men Neil Finn fornektet seg ikke, og sakte, men sikkert skled ting på plass. She Called Up var sjeldent musikalsk lys, selv om teksten var nattsvart. Pour le Monde var en ballade McCartney verdig, og Silent House, som hadde albumets deiligste melodi, var noe Burt Bacharach og Elvis Costello kunne ha funnet plass til på sitt mesterverk Painted from Memory, selv om de nok hadde valgt et annet arrangement enn de psykedeliske, overstyrte gitarene Crowded House for en sjelden gangs skyld gikk for.
Med så mange kontemplative sanger hadde det nok vært lurt å lage en litt kortere plate. 14 sanger og 58 minutters spilletid var en kraftig dose, og det spørs om ikke tre kvarter hadde gitt et bedre resultat. Slik det ble, ble jeg godt mett etter å ha lyttet til hele stasen, i alle fall de første gangene. Om dette fikk mange til å falle av i svingen, får det likevel være deres problem. Det var nemlig en mindre innvending mot en ny, god plate fra Crowded House.
Rating: 7,5/10
