The Animated Egg – Animated Egg ( Alshire LP, 1967)

1) Love Built on Sand; 2) Inside Looking Out; 3) I Said, She Said, Ah Cid; 4) «T»omorrow; 5) Sure Listic; 6) Sippin’ and Trippin’; 7) Dark; 8) Down, Down and Gone; 9) Sock It My Way; 10) That’s How It Is

Alshire var en label som på sekstitallet jobbet ut fra California , og spesialiserte seg på billigutgivelser og samleplater med «internasjonal musikk» ala The Sounds Of Spain, Hawaian Paradise og lignende godbiter. I tillegg hadde de den usedvanlig cheesy serien 101 String, hvor det ble spyttet ut MOR-plater med alt fra ren easy listening til spaceage pop, Beatles låter, Broadway musicals og mere til. Når psykedelia begynte å få et publikum var selvsagt Alshire på plass for å skaffe seg en liten, spekulativ bit av kaka.

Gitaristen Jerry Cole ble engasjert til å sette sammen et band og spille inn en instrumental lp med psykedelisk, dansbar pop. Jerry Cole var også medlem av garasje/psych bandet The Id, som slapp et fint album i januar 1967. Han hadde også spilt inn plater under navnet Bill Boyd and His Cowboy Ramblers i 1960, med tittelen Twangy Guitars, og Billy Baker i 1965 med tittelen Country Guitars. Album i eget navn fikk han også tid til, med de oppfinnsomme, «groovy» betegnelsene A Go Go Guitars og Go Go Guitars 2. Han spilte også på en haug andre obskure utgivelser, med fiktive bandnavn, utgitt på små labeler rundt omkring i USA. Med unntak av The Id-albumet var disse utgivelsene typiske samlebåndsutgivelser, med en tilnærming som nærmer seg library musikken, som på denne tiden vokste seg stor i Europa.

I kjent lavpris-stil er det fint lite informasjon å finne på omslaget, og bildet på forsiden har ingenting med bandet som spiller å gjøre; her er det bare samlet en passe kul gruppe ungdommer. Det er antatt at det er medlemmene i The Id som spiller på plata, supplert med ingen ringere enn Billy Preston på keyboards. Preston skulle kort tid etter dette spille med både The Beatles og The Rolling Stones, og etterhvert få en lang solokarriere.

Jerry Cole var en ettertraktet studiomusiker, og det er lett å høre hvorfor på The Animated Egg. Albumet er overraskende morsomt, og godt spilt, der gruppa raser gjennom ti instrumentale pysch/poprock låter, alle med solid dansebeat. Cole viser seg som en suveren gitarist og det er mange herlige keyboardsdetaljer fra Preston. I god ånd av tiden stjeles det fra dagens aktuelle hits. Særlig «T»omorrow er lett gjenkjennelig som Spencer Davis Groups Gimme Some Lovin, og Sippin´ And Trippin´er Byrds opp av dage.

De beste sporene på plata er de tunge fuzz-og feedbackmarinerte sporene Sock It My Way og I Said, She Said, Ah Cid. To slamrende, seige spor, som virkelig viser frem gitaristen Jerry Cole. Disse to er på høyde med det meste som ble utgitt i det fantastiske året 1967. Resten av plata er mer enn lyttbart, med lettbeint og likevel fet gjennomblåsning av ti spor, på en halvtimes tid.

Det ble med dette ene albumet for denne liksomgruppa, men The Animated Egg er et artig tidsdokument, som også har musikalske kvaliteter og som det er verdt å ta med seg.

Rating: 7/10