The Association – And Along Came…The Association (Valiant LP, 1966)

1) Enter The Young; 2) Your Own Love; 3) Don’t Blame It On Me; 4) Blistered; 5) I’ll Be Your Man; 6) Along Comes Mary; 7) Cherish; 8) Standing Still; 9) Message Of Our Love; 10) Round Again; 11) Remember; 12) Changes

The Association er ikke blant de viktigste gruppene som kom ut av rockens supernova midt på sekstitallet, men de fortjener litt oppmerksomhet likevel. Det er flere grunner til det, for det første lagde de en haug herlige låter, selv om de aldri leverte et klassisk album. For det andre har The Association blitt et av den såkalte sunshine-popen sentrale navn, en musikkform som har vunnet hipsteres hjerter etter hvert som tidens tann har slepet av gruppas tidvis uhippe status, og verden har fått en mer avslappet tilnærming til hva det er lov å like av musikk fra gårsdagen. For det tredje representerer gruppa et underlig fenomen, der den vaket på en tynn line mellom det hippe aktuelle og det helt ute. Association var det akseptable ansiktet til middelklassens popfantasier. Sjekk bare omslaget på debutalbumet, der de seks staute karene er pent dresset opp, mens flere bilder er lagt opp på hverandre og det hele badet i noe som vel skal være forsøksvis hipt grønt. Jøss og jøss.

The Association hadde flere store hits, som har satt varige spor etter seg i den amerikanske popkulturen. Da BMI i 1999 utarbeidet en liste over de 100 mest spilte sangene på amerikansk radio og tv i det tyvende århundre, hadde The Association ikke mindre enn tre låter med på listen. Never My Love var helt opp på andre plass, og Cherish (nr 22) og Windy (nr 61) gjorde det også skarpt. Det sier litt om hva gruppa oppnådde i løpet av noen hektiske år på siste halvdel av sekstitallet, hippe eller ikke.

Opprinnelsen til The Association spores tilbake til Hawaii, der Jules Alexander og Terry Kirkman tilfeldigvis møttes og ble venner. De to tok opp tråden igjen  i California mot slutten av 1963, og i 1964 flyttet de to til Hollywood, der de ble en del av miljøet rundt klubben The Troubadour. The Troubadour var det sentrale samlingspunktet for folkscenen i California, hvor mange artister som skulle dominerer popmusikken på sekstitallet tok sine første, prøvende steg. Alexander og Kirkman spilte sammen med folk som Doug Dillard, David Crosby, Cass Elliott og Jim (senere Roger) McGuinn. Etterhvert etablerte de trettenmannsbandet (!) The Men, som bedrev en form for tidlig folk rock. Det store kollektivet holdt ikke lenge sammen, og mot slutten av 1964 steg The Association opp av The Men-asken.

Etter litt om og men fikk den opprinnelige besetningen med seg Jim Yester, og gruppa debuterte med en versjon av Baby I´m Gonna Leave You, men hverken den eller oppfølgeren, en versjon av Dylans One Too Many Mornings, gjorde noe nummer av seg. Med tredje singelen Along Came Mary fikk de imidlertid en stor hit, med syvende plass i USA som bestenotering, og med fjerdesingelen Cherish, skrevet av Terry Kirkman, skulle det smelle skikkelig; den gikk helt til førsteplass i USA i september 1966, og ble der i tre uker. Along Came Mary ble skrevet av den i dag glemte låtskriveren Tandyn Almer, som skrev flere gode låter for blant andre The Purple Gang og Beach Boys. Og Associations versjon av Baby I´m Gonna Leave You var den første med rockarrangement, selv om den skulle bli mest kjent med Led Zeppelin noen år senere.

Både Along Came Mary og Cherish er med på The Associations debutalbum, And Along Came… The Association, som ble utgitt på Valiant Records i juli 1966. Til å produsere hadde gruppa fått tak i Curt Boettcher. Boettcher er en sentral figur i sunshinepopen.  Han døde så altfor ung i 1987, bare 43 år gammel. Boettcher rakk likevel å jobbe med navn som Association, the Millennium, Sagittarius, Paul Revere and the Raiders, Tommy Roe, Gene Clark, Beach Boys og Emitt Rhodes. Boettcher tok tilnærmet full styring i studio, inkludert bruk av studiomusikere til å spille mesteparten av instrumentene. På mange vis var And Along Came.. like mye en realisasjon av Boettchers ambisjoner som det var gruppas egne planer, selv om låtmaterialet i all hovedsak var skrevet av medlemmene.

The Associations debutalbum består av 12 låter unnagjort på en snau halvtime, og fremstår som et godt sammenskrudd album. På denne tiden var det slett ikke uvanlig med kortspilte album, bestående av et antall tidligere utgitte singler og noen sammenraskede coverversjoner. Den fella falt ikke Association i, Boettcher og gruppa sørget for å skape et helhetlig album som spiller fint tvers i gjennom. Musikken er en kombinasjon av folkrock, lette rockinfluenser og en god porsjon harmonipop, hvor linjene kan trekkes til doo wop og barbershop. All medlemmene sang, og det er mye fin harmonisering  på plata, som jevnt over klarer å holde seg på rett side av easylistening og ren underholdningsmusikk, selv om de ligger og dupper i grenseland til tider. Det beste eksemplet på denne balansen finnr vi selsvagt i monsterhiten Cherish, en poplåt full av fløte og sukker, som husmødre kunne nynne med på og som garantert unge, hippe rockere digget i smug.

Rockinfluensene er ikke bare lette, florlette er kanskje en bedre betegnelse. Det bråker aldri, men det er et godt sammensatt og oppfinnsomt popalbum det er lett å bli glad i og av.; en lys kunstpop med smart produksjon, mange fine detaljer og skjønnsang. Tenk The Byrds på en popdag, Beach Boys og tidlig folkpop.

Albumets to påler er singlene Cherish og Along Comes Mary, der førstnevnte representerer den smule popen og Along Comes Mary det mer oppfinnsomme og utforskende. Mary er slang for marihuana, noe som gikk radioene og folk flest hus forbi. I den lune enden av skalaen er Message Of Love og Standing Still to perler det er verdt å ha med seg, og det mer eksperimentelle – om det er rette ordet – representeres  blant annet ved Remember og Changes. Særlig Remember er herlig, en mildt mørk vise, som fester seg.

Skal du dykke ned i sunshinepopens vidunderlige verden kan du begynne her.

Rating: 7,5/10