The Allman Brothers Band – Live At The Fillmore (Atco Capricorn 2LP, 1971)

1) Statesboro Blues; 2) Done Somebody Wrong; 3) Stormy Monday; 4) You Don’t Love Me; 5) Hot ‘Lanta; 6) In Memory Of Elizabeth Reed; 7) Whipping Post

Promotoren Bill Graham drev de legendariske konsertstedene Fillmore East og Fillmore West i noen hektiske år fra 1968 frem til 1971, da dørene ble lukket i New York og San Francisco. Fillomore West vil for alltid være forbundet med vestkystens psykedelia, med band som Jefferson Airplane, Quicksilver Messenger Service og ikke minst Grateful Dead.

I New York  ble Fillmore East en like legendarisk og viktig plass som broderen i vest. I løpet av tre år huset Filmore East konserter med en lang rekke av datidens store stjerner. Ut av det hele kom det også en rekke klassiske konsertalbum, det er nok å nevne Joe Cocker – Mad Dogs and Englishmen – The Complete Fillmore East Concerts, Crosby, Stills, Nash and Young – 4 Way Street, Miles Davis – Live at the Fillmore East, March 7, 1970: It’s About That Time, Derek and the Dominos – In Concert, Jimi Hendrix – Band of Gypsys og Jefferson Airplane – Bless Its Pointed Little Head. Alt dette i tillegg The Allman Brothers Band Live At The Fillmore, selve sjefsbeistet, plata som sementerte ryktet til Allman Brothers som et av tidenes beste amerikanske liveband. Live At Fillmore fanger gruppa i full flukt, på toppen av sin skaperkraft. Et band som tok inspirasjon og samspill ut av tynne lufta, kokte det hele opp til en unik amerikansk musikkgumbo og sendte hele greia til himmels; 7 spor på 80 minutter og ikke et overflødig sekund.

Live At Fillmore fanget den klassiske besetningen av Allman Brothers. Her finner vi Duane Allman (gitarer), Gregg Allman (tangenter, vokal), Dickey Betts (gitarer, Berry Oakley (bass) og de to trommeslagerne Jai Johanny Johanson og Butch Trucks. Et fenomenalt lag unge musikere. Så bygger selvsagt tragediene som skulle ramme gruppa kort tid etter, opp under både bandet og platas mytiske status. Duane Allman døde 24 år gammel i en motorsykkelulykke, kun drøyt seks måneder etter konsertene på Fillmore, og Berry Oakly gikk bort, også han i en motorsykkelulykke, et snaut år senere i november 1972. Oakley var også 24 år gammel. Dermed blir Live At Fillmore både en klassisk konsertplate og et lament over to unge musikere, en historie om tapte muligheter; hva kunne ikke Duane Allman og Berry Oakley ha skapt om de hadde fått leve?

Bill Graham hadde nært og kjært forhold The Allman Brothers, både til medlemmene personlig og til musikken deres. Gruppa var derfor det naturlig valget da han skulle plukke ut artistene som skulle spille de aller siste konsertene på Fillmore East. The Allman Brothers spilte på Fillmore East første gang i desember 1969, da som tredje artist på plakaten, etter Blood, Sweat & Tears og Appaloosa. Etter debuten kom de tilbake hele tre ganger i løpet av et drøyt år, med stadig større appell. Da de ankom Fillmore East i mars 1971, hadde de vært på veien siden januar og når de kom tilbake var det for første gang som headlinere.

Duane Allman irriterte seg over gruppas, etter hans mening, manglende evne til å få ut alt i studio. Det er smått utrolig at han var misfornøyd med gruppas to første studioalbum, klassikere som de er begge to, men slik var det altså. Og han insisterte på at deres neste plate måtte bli et livealbum. Slik ble det, og Live At Fillmore satte gullstandarden for alle doble livealbum som skulle følge utover på syttitallet.

Live At Fillmore inneholder kun to låter fra de to foregående studioplatene, dog tar In Memory Of Elizabeth Reed og Whipping Post god plass, med henholdsvis 13 og 23 minutters spilletid. Live viste gruppa frem sin dype interesse og forståelse for blues og deres unike evne til improvisasjon over tema som er rotfestet i amerikansk tradisjonsmusikk, som ble løftet ut av enhver mulig ramme.

Plata åpner med en versjon av Statesboro Blues. Originalen ble skrevet av Blind Willie McTell og var baksiden på en 78 plate han ga ut på Victor i 1928. Gruppa gjør på ingen måte skam på den klassiske countrybluesen, der de løfter den over i 1971, med et gyngende komp – for en rytmeseksjon Trucks, Johanson og Oakley var ! – og Duane Allmans herlige slidegitar. I tillegg synger Gregg Allman suverent.

Det fortsetter med nok en hommage til en gammel helt, Emore James Done Somebody Wrong. Bluesmannen Elmore James fra Mississippi, som døde av et hjerteinfarkt bare 45 år gammel i Chicago i 1963, må ha vært en forbilde for Duane Allman, som også på denne serverte knall slide spill. På Done Somebody Wrong gynges det videre, med litt høyere temperatur, som for å forberede oss på det som skulle komme.

Før det virkelig smeller løs tas det hele ned med en slepende, seig versjon av Stormy Monday. Stormy Monday ble skrevet og utgitt av T-Bone Walker i 1948, og står igjen som en av hans aller mest kjente låter og en bauta i blueshistorien. Texasmannen Walkers sløye sangstil og særpregede gitararbeid tas respektfullt vare på av brødrene Allman og versjonen på Live At Fillmore må være en av de definitive versjonene av denne låta.

Etter disse tre bluesøvelsene tar det virkelig fyr. Først med en tretten minutters lang versjon av In Memory Of Elizabeth Reed, Dickey Betts låt fra gruppas andre album Idlewild South. Dette er en av mine absolutte favoritter med Allman Brothers, og det er versjonen herfra som er den beste. Vi snakker om en lys, luftig og superheftig fusjon av jazz, country, rock og blues. Produsent Tom Dowd kalte denne «the best fusion I ever heard» – det sier ikke så lite.

Deretter følger det 20 minutter med den feteste boogierocken som noengang er festet til tape. Allman Brothers tar Wilie Cobbs tre minutter lange singel You Don´t Love Me fra 1960 og gjør den til full fest. You Don´t Love Me har et genialt riff og hektende rytmikk, som Allman Brothers tar tak i og sender ut i kosmos. Et hensynsløst driv, gitararbeid ut av milde og en rytmeseksjon som tar fullstendig av; en rytmeseksjon som skilte Allman Brothers fra det meste annet med sitt polyrytmiske skyv – mykt, varmt, presist og intenst på samme tid.

Den fem minutter korte – denne forbindelse – Hot´Lanta forbereder lytteren på det avsluttende monsteret Whippin´Post. Hot´Lanta, klengenavnet på Atlanta, Georgia, er en suveren liten jazzrock jam, som gjerne kun vart en halvtime lenger for min del. Uansett setter den stemningen for den brtuale avslutningen, en drøy og lang versjon av Whipping Post. Whipping Post, skrevet av Gregg Allman, dukket første gang opp på Allman Brothers debut album, og hadde i løpet av de to årene siden utgivelsen blitt støpt om til et bluesimprovisasjonsmonster av ypperste klasse. Gregg synger noen vers innledningsvis, men etter kun to minutter er gruppa på vei godt ute i improvisasjonskosmos, med et samspill mellom gitaristene Duane Allman og Dickie Betts som er av en annen verden. Og så tungt som gruppa gynger og rocker her har de vel aldri gjort hverken før eller siden.

The Allman Brothers Band Live At Fillmore er tidenes beste livelbum av et rockband, punktum. Plata ble også gruppas kommersielle gjennombrudd, med en trettende plass på albumlistene i USA. Den forble en god selger gjennom årene, og nådde platinastatus i 1992.

De fire konsertene som ble spilt disse to dagene i mars 1971 omfattet selvsagt mye mer musikk enn det som det var plass til på en dobbelt lp. Senere har det da også kommet diverse utvidede versjoner på markedet. Men aller viktigst er det at deler av materialet det ikke ble plass til på Live At Fillmore dukket opp på oppfølgeren Eat A Peach året etter.

Rating: 10/10