Bardo Pond – Dilate (Matador cd, 2001)

1) Two Planes; 2) Sunrise; 3) Inside; 4) Aphasia; 5) Favorite Uncle; 6) Swig; 7) Despite The Roar; 8) LB.; 9) Hum; 10) Ganges

24. april 2001 ga Matador ut Bardo Ponds femte album. Dilate skulle bli den siste plata gruppa ga ut Matador. Dilate ble et verdig punktum på samarbeidet mellom to viktige institusjoner i amerikansk undergrunnsrock.

Selv om Bardo Pond hadde en lett gjenkjennelig stil, hadde de aldri stivnet i formen. Alle de fire forgjengerne hadde en egen karakter, fra debuten Bufo Alvarius definerende, lo-fi-velkommen til Bardo Ponds verden, via Amanitas mer velproduserte variant over samme tema, til Lapseds tunge støyinfisering og Set And Settings sløye psykedeliske blues. Alle platene tungt forankret i dronende, psykedelisk gitarrock.

Også Dilate skulle ha nye variasjoner over tema å by på. Siden sist hadde gruppa fått ny trommeslager i Ed Farnsworth. Han spilte på hele Dilate, med ett untak, hvor gamletrommis Joe Culver bidro. Culver bidro også med farfisa på to spor. Farnsworth hadde en annen stil en Culver, og bidro ved sin blotte tilstedeværelse til et endret uttrykk, med sitt tørre, knappe og cymbal-frie spill.

Dilate var løsere, lysere og mer låtbasert enn Bardo Pond noen gang hadde vært på nittitallet. Tidvis trakk plata mot den tyngre delen av indierock og stoner, uten at Bardo Pond var noe annet enn sitt dronende jeg. De fant bare andre former å formidle sitt modus operandi på. En annen nyskapning var den utstrakte bruken av akustiske gitarer. Enkelte spor på Dilate var nærmest folky ragarock, med akustiske gitarer, bongos og Sollenbergers fjerne røst. Alt dette bidro til at Dilate var Bardo Ponds mest varierte og lett tilgjengelige album så langt. Dilate var mindre klaustrofobisk og massiv både i produksjon og i musisering. Så var det likevel ikke mainstream rock som ble levert. De 71 minuttene plata varte ga også godt med handlingsrom til de dvelende, knugende gitarløpene til brødrene Gibbons. Men lettere i anslaget var det uomtvistelig.

Det instrumentale åpningssporet Two Planes satte stemningen, med underkjølte, vibrerende gitarer i mykt samspill med Sollenbergers elektriske fiolin, som steg sakte mot himmelen, før trommer og bass falt inn og gitarene begynte å slåss om plassen med fiolinen. Øset tiltok i styrke, men ble aldri massivt insisterende; Bardo Pond holdt fortreffelig på formene i dette nydelige, introverte dramaet.

Sunrise tok seg tid til et drøyt minutt med kun akustisk gitar og to lag av Sollenbergers vokal, før resten av gjengen veltet inn med arsenalet sitt, men med kontroll og beherskelse. Det gjorde Sunrise til en form for tungt ruset spacepop, som var uhyre effektiv.

Inside åpnet som noe Pearl Jam (!) i et eksperimentelt øyeblikk kunne liret av seg, med knusktørre trommer, bass og og lag på lag av akustiske gitarer, og en relativt tradisjonell melodi. Og selvsagt var Sollenberger over det hele, gjerne i duett med seg selv. Også på Inside dro det seg til etter hvert, og de siste seks minuttene av det elleve minutter lange eposet var fullstendig i de elektriske gitarenes hånd.

Etter Aphasias mer tradisjonelle Bardo-stuk gikk Dilate over i sitt musikalsk fornyende senter, med de tre akustisk drevne folk- og ragalåtene Favorite Uncle, Swig og Despite The Roar. Her viste gruppa en frem en overraskende subtil og fengslende innrøkt ragafolk, som arrangementsmessig var langt unna tidligere bravader. Det fungerte alledels utmerket og var deilig lytting, ikke minst takket være Isobel Sollenbergers vokal; så fjern og så nær.

Mot slutten av Despite The Roar tok gitarene sakte over, og satte standarden for de resterende tre låtenes seige elektriske gitardrama. Også dette fungert brukbart, særlig den avsluttende Ganges, men det var likevel en smule skuffende at de ikke forfulgte fornyelsen fra platas midtparti. Dermed ramlet Dilate litt sammen mot slutten.

Rating: 7,5/10