Nick Cave And The Bad Seeds – From Her To Eternity (Mute LP, 1984)

1) Avalanche; 2) Cabin Fever; 3) Well Of Misery; 4) From Her To Eternity; 5) In The Ghetto; 6) The Moon Is In The Gutter; 7) Saint Huck; 8) Wings Of Flies; 9) A Box For Black Paul

Etter at Nick Cave hadde vært sentral i The Birthday Party, en av de mest legendariske gruppene som kom ut av postpunken, gikk han videre til en solokarriere, som medførte at han ble en av de mest sentrale musikerne i rocken etter 1980. Cave utviklet en unik kombinasjon av historiefortelling og kraftfull rockemusikk. Hans dype, lyriske brygg av bibelske fantasier, sørstatsgotikk, umulig kjærlighet, onde tanker og brå død gikk opp i en høyere enhet med musikken, som tok opp i seg arven etter Elvis Presley, deltablues, Bob Dylan, Leonard Cohen, avantrock og balladepop, til et lett gjenkjennelig uttrykk, som viste seg å være særdeles slitesterkt. Cave hadde også evnen til å fornye seg, uten noen gang å miste sitt særpreg som crooner for dårlige tider og trøblete liv.

Cave dyrket moralsk forfall, undergangen og det mørkeste av det mørke, men slapp etter hvert også skjønnheten og kjærligheten inn i musikken sin. Senere skulle en personlig tragedie sett sitt preg på platene hans, etter at han mistet sønnen Arthur i en ulykke, da Arthur bare var 16 år.

Caves første soloalbum, From Her To Eternity, ble utgitt i mai 1984. The Birthday Party hadde avsluttet karrieren med to eminente EPer, som spikret fast gruppas status som et av åttitallets beste. Undertegnede kan fortsatt huske forventingene til solodebuten, og øyeblikket da plata ble lagt på tallerkenen, og øynene var naglet til omslagets nærbilde av en gusten, særdeles lite sunt utseende Cave.

Cave kastet ikke bort tiden etter oppløsningen av The Birthday Party. Allerede måneden etter, i september 1983, samlet han en gruppe musikere til det som var tiltenkt et soloprosjekt under navnet Man O’ Myth. Han fikk med seg Mick Harvey fra gamlegruppa, Blixa Bargeld (Einstürzende Neubauten), Barry Adamson (Magazine) og Jim Thirlwell (Foetus). Denne konstellasjonen gjorde noen studioinnspillinger, som ble avbrutt da Cave slo seg sammen med Thirlwell, Lydia Lunch og Marc Almond i det kortlivede prosjektet Immaculate Consumptive. 

Etter en kort retur til hjembyen Melbourne, etablerte Nick Cave den første skikkelige besetningen av sitt backingband. Opprinnelig gitt navnet The Cavemen, ble besetningen med Cave, Harvey, Bargeld, Adamson og nykommeren Hugo Race den første skikkelige utgaven av det legendariske The Bad Seeds, som gruppa raskt skiftet navn til. Denne gjengen gikk i studio i London i mars 1984, og innspillingene herfra ble spleiset med de avbrutte innspillingene fra høsten 1983, og dermed var debuten i boks. 

From Her To Eternity var en plate som oppstod i transformasjonen fra vokalist i The Birthday Party til herre i eget hus som soloartist. Tidvis lå uttrykket nærme det som Birthday Party leverte på sine siste utgivelser, med en kaotisk, sprelsk avantrock i tradisjonen etter Captain Beefheart, Pop Group og likesinnede. Samtidig viste From Her To Eternity også utvikling, hvor musikken tok andre former og uttrykk. Cave hadde samlet en nær perfekt gruppe musikere rundt seg. Mick Harvey var «kapellmester», og multiinstrumentalisten som styrte showet, med den fantastiske, ybercoole bassisten Barry Adamson som støttespiller. Blixa Bargeld bidro med sinnssykt, atonalt gitarspill som skrudde låtene fast i «fri» rock. Nykommeren Hugo Race var heller ingen musikalsk svekling, sine tyve unge år til tross. Anita Lane, Caves kjæreste, bidro til tekstene. Sammen med Nick Cave skapte denne gjengen en kaotisk klassiker. Stemningen i studio var sterk preget av dypdykk i medisinskap av den usunne typen, med heroin og speed som sentrale ingredienser.

Plata åpnet med en skummel dekonstruksjon av Leonard Cohens Avalanche. Etter en truende og perkusjonstung innledning steg mørkemannen Cave frem fra dypet og dro sangen til Cohen med seg ned i de dystreste menneskelige sinnelag. Det var et skikkelig statement, hvor Cave viste frem dualiteten som var så tydelig på de første seks soloplatene; krasjen mellom singer-songwriter ambisjonene og suget etter mørk, kantete frirock. Deretter bar det over i den pianodrevne avantbluesen i Cabin Fever, hvor kapteinen på skuta gikk amok i brakkefeber. Her dukket en figur av Kristus opp, naglet til et anker.  Cabin Fever var en seilas i brutal sjø, og fortvilelsen og sinnet til mannskapet krøp ut av høyttalerne.

Well Of Misery fortsatte i bluessporet, men denne gangen var man tilbake i lenkegjengenes call and response, med trommespill som manet frem slagene fra fangenes slegger. Gud hadde forlatt først henne og så han, og nå gravde han en brønn av elendighet, og bøtta var full av sorg. Og jenta lå brønnen. En typisk Cavesk fortelling, hvor han strammet grepet om lytteren med historier om drap og sorg, og gjerne personer som gud hadde forlatt. 

Tittelsporet var tilbake i frirocken fra Cabin Fever, med et drivende pianoriff, buldrende bass og syk, vindskeiv støy fra gitarene – og nok en gang var det enkvinne som hadde forhekset protagonisten, for deretter å lide en ublid skjebne. 

Den syv minutter lange Saint Huck dro i vei med et Achtung! fra Cave, før piano, bass, gitar og trommer tok Huck med seg ut på elva. Her dukker Elvis opp for første gang – Saint Huck-a-Saint Elvis, Saint Huck-a-Saint Elvis. Cave hadde et voldsomt Elvisoppheng i store deler av karrieren, og særlig i den første delen av solokarrieren. Saint Huck var et dansende mareritt av en støyrocker, med en ilter Cave i front.

Etter Wings Of Flies, som lignet på Well Of Misery, hvor Cave plukket vingene av insekter i en dans rundt hun elsker meg, elsker meg ikke, var det klart for den store  store avslutningen, den nesten ti minutter lange pianoballaden Box For Black Paul, hvor Cave spurte etter sjelen til Paul, og hvem hadde bygd kisten hans? Box For Black Paul hadde ikke mye til melodi, og det var heller ikke poenget. Black Paul var et lament, en uhyggelig visjon om begravelsen til Paul, før protagonisten avslutningsvis ba om at det ble bygget en kiste til dama hans også.

Velkommen til Nick Caves verden.

Rate: 9/10